Paysage
Je veux, pour composer chastement mes églogues,
Coucher auprès du ciel, comme les astrologues,
Et, voisin des clochers écouter en rêvant
Leurs hymnes solennels emportés par le vent.
Les deux mains au menton, du haut de ma mansarde,
Je verrai l'atelier qui chante et qui bavarde;
Les tuyaux, les clochers, ces mâts de la cité,
Et les grands ciels qui font rêver d'éternité.
II est doux, à travers les brumes, de voir naître
L'étoile dans l'azur, la lampe à la fenêtre
Les fleuves de charbon monter au firmament
Et la lune verser son pâle enchantement.
Je verrai les printemps, les étés, les automnes;
Et quand viendra l'hiver aux neiges monotones,
Je fermerai partout portières et volets
Pour bâtir dans la nuit mes féeriques palais.
Alors je rêverai des horizons bleuâtres,
Des jardins, des jets d'eau pleurant dans les albâtres,
Des baisers, des oiseaux chantant soir et matin,
Et tout ce que l'Idylle a de plus enfantin.
L'Emeute, tempêtant vainement à ma vitre,
Ne fera pas lever mon front de mon pupitre;
Car je serai plongé dans cette volupté
D'évoquer le Printemps avec ma volonté,
De tirer un soleil de mon coeur, et de faire
De mes pensers brûlants une tiède atmosphère.
J'aime ce poème par Charles Baudelaire, de le livre
Les Fleurs du mal. J'aime aussi la chansone par Les Colocs. Je suis sure que le poème est fait pour nous faisons rêver. C'est trop cool de rêve, de n'importe-quoi. Laisse l'imagination faire comme elle veut! J'ai trouvé
Les Fleurs du mal traduit en norvégien, c'est beau! C'est pas tout les mêmes phrases, mais presque. Il est ecrit en néo-norvégien, qui est une de nous deux langues ecrités. J'écris le bokmål, alors je trouve le néo-norvégien plus "exotique" et plus beau. J'aime beaucoup la partie:
"De tirer un soleil de mon coeur, et de faire
De mes pensers brûlants une tiède atmosphère."
et:
"Je fermerai partout portières et volets
Pour bâtir dans la nuit mes féeriques palais."
Landskap
Eg vil bu høgt og stjernenært, så dikta mine
skal framstå reine under himmelskinet,
og tett ved klokketårn så eg i draumen min
kan høyre høgtidshymner, henta inn av vind.
Eg ser frå kvisten her, med hand mot hake,
ein verkstad, full av summing under taket,
og skorsteinspiper, spisse tårn lik mast mot sky,
med høge himlar som gjer ævetanken ny.
Det gjer meg godt å sjå ei stjerne skinne
igjennom sky, og lampa tent herinne.
Ei søylerad av kolrøyk stig imot det blå,
og snart glir måneglans langs bakken, trolsk og grå.
Eg ser mot vår og sommar, haustens tider,
men dalar keisam snø til fleire sider,
vil eg stengje overalt, forhengsdør og skott,
og byggje meg ved nattetid eit fabelslott.
Så går min draum til blåleg synsrand i det fjerne
med hagar, springvassgråt i alabastcisterne,
små kyss i kratt der fuglar syng ved natt og dag,
og alt det hyrdediktet eig av barnsleg slag.
Når opprørsstormen rasar vilt derute,
glir blikket aldri imot vindusrute,
for eg vil vere tapt i denne vellystakt
å mane våren fram ved hjelp av eiga makt,
å tappe sol av hjartet mitt, og gjere
min tankeglød meir lun lik sommarvêret.
Jeg er glad i dette diktet av Charles Baudelaire, fra diktsamlingen
Les Fleurs du mal. Den norske versjonen er hentet fra diksamlingen Det vondes blomar. Det er den samme diktsamlingen, men gjendiktet av Haakon Dahlen. Den franske versjonen er også omgjort til en sang av Les Colocs. På grunn av oversettelsen er ikke alt helt likt, men det er fint uansett. Det at den norske versjonen er på nynorsk er jo fint! Diktet lar meg drømme, og hva er det vel en kan like bedre enn å drømme. Favorittdelene mine er:
"å tappe sol av hjartet mitt, og gjere
min tankeglød meir lun lik sommarvêret."
og
"Eg ser mot vår og sommar, haustens tider,
men dalar keisam snø til fleire sider,
vil eg stengje overalt, forhengsdør og skott,
og byggje meg ved nattetid eit fabelslott."